– Trykk på overskriften, bildet eller «les mer» for å se hele innlegget! –
Vi samlet aldri på ting. Derfor er det fint lite jeg har igjen etter mine foreldre. Men det er to spaserstokker som ble til mitt eie som jeg har et spesielt forhold til. Jeg visste at jeg ikke kunne ha kastet dem, men de har ikke vært å finne etter en flyttesjau for snart 10 år siden.Den forferdelige krigen i Ukraina, har minnet meg på at vi også en gang opplevde krig og elendighet. Det var i en slik forbindelse jeg igjen kom til å huske de to spaserstokkene fra 1943!
All ting kommer for en dag. På leting etter noe annet i kjellerboden vår fant jeg to nedstøvede spaserstokker, innerst oppe på et skap!
Historien er som følger!
På Brånås i Skedsmo var det en leier med russiske krigsfanger.
En dag stekte min mor en haug med vafler. Og så dro vi, min bror, mine foreldre og jeg til fangeleiren. Min bror var 3 år og jeg 5.
Ved piggtrådgjerdet fikk vi kontakt med fangene på innsiden. Vi fikk kastet vaffelpakken inn til fangene som tok begjærlig imot. Så ble det inngått en avtale om at vi skulle komme tilbake 2 uker senere. Ikke forstår jeg hvordan dette foregikk. Ikke kunne fangene norsk og ikke kunne vi russisk. På en eller annen måte fikk fangene registrert fornavnene til min mor og far – Kjell og Åse!
I ettertid har jeg aldri forstått hvordan vårt møte med fangene kunne foregå helt åpenlyst. Hvor var vaktene? Stod de med ryggen til og så inn i skogen? Mest sannsynlig. Dette var i 1943- etter Stalingrad!
Vi kom tilbake etter to uker som avtalt, og kastet en ny vaffelpakke inn til fangene bak piggtrådgjerdet. Tilbake fikk vi to meget forseggjorte spaserstokker. De var i utgangspunktet brent svarte, og så skåret ut. De inneholder en rekke detaljer som må ha krevet sylskarpe verktøy. Det norske flagg var inngravert, så «Norge – 1943» og mine foreldres navn. På toppen av hver av stokkene var det en rød stjerne. En slik solidaritet med russerne våget ikke min far skulle synes og skar stjernene vekk. Forsiktighet overfor tyskerne var fortsatt en nødvendighet i 1943!
Det jeg ikke forstår, er hvordan fangene kunne ha kniv og andre skarpe verktøy som var nødvendig for å gjøre utskjæringene på spaserstokkene? Snudde vaktene ryggen til?
Tid var det eneste russerfangene hadde nok av. Det kunne nok komme godt med i arbeidet med spaserstokkene. Med all detaljrikdommen må det ha tatt adskillige timer!
Det er tanken at de to spaserstokkene skal gis til et museum.