– Trykk på overskriften, bildet eller «les mer» for å se hel innlegget –
Leserinnlegg v/statsviter Gunnar Listerud
Mange undersøkelser viser at vi velgere er mer eller mindre halvsovende. I tillegg har vi liten tillit til politikere og følger dårlig med på hva de foretar seg. Videre mener vi at mangfoldet blant politikerne er lite og at det med tiden blir større avstand mellom velgerne og de som blir valgte til å representere oss på Stortinget.Det er nå ca. ett år til vi igjen skal til urnene og foreta vårt valg mellom partier og kandidater. Det er nok av partier og politikere som ønsker å representere oss men bare 169 får lov til å komme på Stortinget. Noe rart er det at vi 13. september neste år skal tilbake til slik valg i Norge var organisert før regionreformen kom. For en liten stund skal vi gjenopplive Østfold, Akershus, Buskerud og de øvrige «gamle» fylkene. Viken fylkeskommune har ikke noe med valget å gjøre. På grunn av grunnlovens bestemmelser, blir valgdistriktene for valget i 2021 de gamle fylkene. Hva framtida vil gi oss av lover om våre demokratiske valg vil bare tiden vise.
Fram til neste års valg bør vi følge med på partienes utforming av program og hvordan nominasjonene gjennomføres. Hva får vi å velge mellom av kandidater og program? Nå må partiene vise oss hva de vil med landet vårt og hvem som skal delta i de politiske «slagene» i Stortinget. Partiene må fortelle oss hvilke saker og områder de vil prioritere og hvordan de vil finansiere dem. Slik det ser ut i dag vil kampen om å styre landet primært bli et spørsmål om Høyres Erna Solberg eller Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre. Men både Høyre og Arbeiderpartiet vil bli avhengig av å samarbeide med andre partier for å få et styringsdyktig flertall i Stortinget og dermed sitte med regjeringsmakten.
Jeg har tidligere gitt uttrykk for at det beste for landet vil være om de to største partiene (H og Ap) går sammen om styringen. Jeg mener at det ville gitt landet en trygg plattform for vår Utenriks- og Sikkerhetspolitikk i tider der uroen rundt oss vil fortsette så lenge rivaliseringen mellom de tre stormaktene USA, Kina og Russland er en realitet.
Heldigvis vet vi før det norske valget finner sted hvem som skal styre i USA i de fire kommende årene. Selv om vi har noen norske politikere som er så begeistret for Donald Trump at de vil gi ham Nobels fredspris tror jeg de fleste nordmenn ønsker seg et skifte av president hos vår viktigste allierte i NATO.
Partienes valgprogram bør leses med kritiske øyne. I programmene vil alle vårt beste, og gi oss både skattelette, reduserte avgifter og mindre bomveier. Både skoler og helsevesen ønsker de å forbedre bare vi stemmer på dem. Som velger er det nesten en plikt å finne ut hvilket parti som passer best for mine prioriteringer og preferanser. Det er med politikken som i kjærlighetslivet; noen liker mora og noen liker datt´ra!
Problemet oppstår imidlertid for dem som liker begge. Slike velgere er det dessverre for mange av! I mange tilfeller er det ikke lett å skille mellom partiene. At vi skal ha representanter fra ni partier på Stortinget mener jeg er for mange. Sperregrensen bør heves for å få færre partier i Stortinget.
Men stemme bør vi alle gjøre. Det er for dårlig at bare 78,2 prosent av velgerne brukte sin demokratiske rett ved forrige Stortingsvalg. Partiene presenterer seg for like. Alle vil både det ene og det andre. Selvsagt vil alle opprettholde velferdsstaten og gi oss gull og grønne skoger. For Norge er et godt land å leve i, og de økonomiske forskjellene er små sammenlignet med det vi kan se i verden rundt oss.
Dette til tross for at Statistisk sentralbyrå har slått fast at de økonomiske forskjellene er blitt større. Noen grupperinger har sakket akterut mens andre har stukket fra når det gjelder de økonomiske kårene. I den forbindelse er det påfallende at en stor gruppe med pensjonister i mange år har fått redusert sin kjøpekraft. Og det har skjedd med politikernes velsignelse!
Muligens er pensjonistenes interesser ikke prioritert blant politikere som blir yngre ved hvert valg. De som ble valgt til Stortinget i 2017 hadde en gjennomsnittsalder på 45,8 år. Ved valget var det i alderssjiktet 18 – 39 år 57 som ble valgt mens det over 60 år var 24. Den eldste representanten var 68 år.
Partienes nominasjonsprosesser begynner nå. De må vi følge med på og se hvilke aldersgrupper som får de fremste plassene. Kampen for å få en akseptabel kvinnerepresentasjon i politiske fora er lagt bak oss. I det nåværende Storting er det 40,8 % kvinner (69 representanter) og 59,2 % menn (100 representanter). Likestillingen er en realitet. Tiden er inne for at også pensjonistene får sine talsmenn i partienes partigrupper. Det kan ikke være tvil om at samfunnets eldre trenger representanter som kan ivareta deres interesser. Heldigvis er fortsatt en stemme fra en person på 70 – 80 år og eldre like mye verd som en som kommer fra en ungdom på 18år!
Gunnar Listerud
statsviter
Del gjerne innlegget på sosiale medier!