«Balsam for sjel og kropp» skrev Agnetes Tjærandsen i sitt innlegg i SENIORAVISA forrige uke etter en ukes opphold som gjest på Casas Heddy velværesenter. Jeg bevilget meg en uke ekstra – og fikk ytterligere mer balsam! Herlige vinteruker i sommerklima – 22 -23 grader sol og blå himmel!
Jeg kan bekrefte Agnetes beskrivelse av stedet. Jeg vil også nevne at det et godt utstyrt trenings-senter med muligheter for aktiviteter av ulike slag. Her var det også et innendørs basseng med 33 – 35 grader celsius, hyppig brukt til trening for revmatikere. Det var også mulighet for fysikalsk behandling, samt en «velværeavdeling» for massasje, hår- og fotpleie m.m
Mange stier og veier innenfor området har egne navn, og navnet på veien ned treningssentret (som også går forbi en mini- golfbane og bocciabane) heter betegnende nok: Bedringens vei 
(se foto).
Etter en litt travel førsteuke fikk jeg mer tid i uke to, og benyttet denne til å delta mer i det sosiale liv og fikk god kontakt med de øvrige gjester.
Det viste seg at det var svært mange som må kunne kalle seg «langtidsgjester» på Casas Heddy – opptil 8 – 10 uker på høsten før de ved juletider tar en tur til gamlelandet for å hilse på familien, hvoretter de i januar igjen drar sørover til et varmere klima for like mange nye uker. Enkelte har vært faste gjester på Casas Heddy så mange ganger og over så mange år at de vel er som «stamgjester» å regne og får sin «faste, gamle leilighet» hver gang.
Jeg synes dette var interessant og tok en privat liten spørrerunde og spurte tilfeldige gjester om de hadde vært her før, om de eventuelt kunne tenke seg å komme tilbake – og i så fall hvorfor? Det var svært mange som hadde vært her tidligere. På mitt spørsmål hvorfor, var det særlig ett svar som gikk igjen: det hyggelige miljøet, dette var et sted man også kunne reise alene, her ble man umiddelbart inkludert i et fellesskap – dersom man ønsket det.
Skulle man ha behov for litt «alenetid», var det fullt mulig å trekke seg tilbake, enten til biblioteket med en usedvanlig variert samling av bøker, fritt til utlån, eller ta med en bok til bassengkanten eller tilbake til sin egen leilighet med den lille solterrassen foran.
Miljøet er varmt og inkluderende, med flott service og hjelpsomhet, fra ansatte i resepsjon og spisesal til seksjon for sykehjelp og aktivitetsleder.
Og så må jeg ikke glemme alle de som hadde ansvar for rydding og rengjøring. Mange av gjestene kan ha redusert immunforsvar, men jeg registrerte at det over alt – fra restaurant og spisesteder til fellesarealer og våre «leiligheter» og uteområder, var et sterkt fokus på ryddighet, renhold og hygiene.
Hovedbygningen har en hyggelig, hjemlig utforming, her ligger de på rekke og rad fra peisestue, til en salong hvor gjestene satt og småpratet, videre til det omtalte biblioteket, og med en bar med alle rettigheter »høvelig» plassert i nærheten av salongen.
Jeg har nevnt ovenfor at veier og områder er navngitt, og har gode kjente navn som Karl Johansgate og Dronningensgate, men så finner jeg et område som heter «Oasen», et annet som heter «Valborg», (hvem var nå det?) og «min leilighet» ligger på «Golan», et område som ligger litt høyere og populært ble kalt «Golanhøiden». Hvorfor det? Valg av navn har som regel en spennende, bakenforliggende hendelse.
Jeg avslutter mitt reisebrev med at dette skal jeg finne ut av neste gang jeg kommer til Casas Heddy, og da vil jeg fortsatt gjerne bo på Golanhøiden!
Audhild Freberg Iversen
Del gjerne innlegget på sosiale medier!