Jan Arne Falla
De eldre er opptatt av hva de får i pensjon og følger spent med hvert år hva resultatet blir og blir like skuffet hvert år.
Pensjonene har gått ned og utgiftene har gått opp de seneste årene etter at pensjonsreformer ble innført etter forslag fra Stoltenberg (AP) og videreført av den borgerlige Solberg regjeringen.
Pensjonistene må ha en pensjon de kan leve med og derfor skal pensjonen ikke være mindre enn 260 000 skattefritt i Norge. Vi må legge om hele skattesystemet slik at de som har høye inntekter også skal betale skatt.
Kr. 260 000 er der fattigdomsgrensa går og det vil si at mange har en pensjon som er under den grensa. Det som er mest skremmende er at nesten 18.000 eldre over 66 år har pådratt seg betalingsanmerkning, en økning på 70 prosent på fem år. Lindorff venter at tallet vil dobles frem mot 2030. Eldre som først får inkassovansker vil slite med å få orden på økonomien igjen.
Eldreomsorgen er bedre enn sitt rykte
Nordmenn vil helst ha hjelp fra det offentlige når vi blir gamle, og ellers leve et så selvstendig liv som mulig. Riktignok er det viktig for oss å ha god kontakt med familien, men samtidig vil vi gjerne unngå å ligge familien til byrde. Og samfunnet stiller opp. Sammenliknende europeisk statistikk tyder på at Norge satser mer på omsorgstjenester til eldre enn noen av de landene i Europa vi gjerne sammenligner oss med.
Tilgjengeligheten til institusjonsplasser er like god eller bedre enn i andre nordiske land, og det er bare danskene som overgår oss når det gjelder tilbudet av hjemmetjenester.
Undersøkelse om forholdene på oppdrag fra KS har SINTEF Helsetjenesteforskning gjennomført en undersøkelse om forholdene i norsk eldreomsorg og befolkningens holdninger til den. Rapporten viser at Norge har verdens best utbygde offentlige eldreomsorg. Samtidig er mange bekymret og ser med utrygghet på det å bli gammel og pleietrengende.
På den andre siden bringer nyhetene historier om syke gamle som må ta til takke med utilstrekkelige eller uverdige tilbud. For mange kan det resultere i en litt oppgitt «vet ikke riktig hva man skal tro” – holdning, og en viss utrygghet med hensyn til om man får den hjelpen man trenger den dagen dette er aktuelt.
Eldreomsorgen skal ivareta mange ulike behov. Ikke alle ønsker seg den samme typen omsorg når de blir gamle. Noen forbinder alderdom med det å kunne «slappe av og ha det godt”, og ønsker mye hjelp. Andre ønsker å leve et så aktivt og selvstendig liv som mulig, og vil ha minst mulig hjelp og innblanding i egne liv. Samtidig har vi ulike forestillinger om hvor langt det offentliges ansvar strekker seg, og hva som må til for at behovet skal dekkes på en god måte. I utgangspunktet har vi ingen gullstandard å måle omsorgstjenesten mot. Svarene på spørsmålene om hvor mye penger som skal brukes på kommunale omsorgstjenester, hva slags tjenester som skal tilbys, og hva som må til for at vi skal si oss fornøyd med det tilbudet omsorgstjenestene gir befolkningen, er i stor grad knyttet opp mot politiske prosesser.
I Norge ser det ut til at eldreomsorgen er et viktigere politisk tema enn i Sverige. Svenske aviser har flere oppslag om uheldige enkelthendelser enn norske. Mediene gir liten plass til eksempler på god eldreomsorg.
Både riksaviser og lokalaviser bringer mye stoff om omsorgstjenester. På nasjonalt nivå finner vi gjerne generelle politiske debatter, kommentarer og skandaler. I lokalavisene finner vi oftere historier om enkeltmenneskers opplevelser, og debatter fokusert på den enkelte kommune. Begge nivåer gir viktige bidrag til det samlede bildet av eldreomsorgen.
Jan A Falla