Jeg har lyst til å si som Ole Brum, ja takk begge deler. Men dessverre er situasjonen nok slik at det i de fleste tilfeller er det materialistisk skalkeskjul de eldre får tilbud om. Kommunene, som i hovedsak er de som må ta seg av de eldre som ikke lengre er i stand til å klare seg selv, er mer bunnet opp av økonomi og budsjetter enn medmenneskelig verdighet. De tilbud som er billigst blir valgt, bare de er innenfor det lovverk som de er pålagt.
Det er fult forståelig at dersom kommunen står over for valget om de skal tilby en sykehjemsplass til en 70 åring som er dement og trenger hjelp til alt eller til en 100 åring som er «relativ frisk» og oppegående, og det ikke er mer enn en plass, – ja så er det 70 åringen som får den, men når det står en avdeling ledig som kommunen ikke vil ta i bruk for å spare penge, så burde loven pålegge kommunen å åpne denne avdeling for å gi plass til alle som ønsket og trengte det.
– I Indre Smaalenene kan vi lese om Kari Opsahl fra Mysen som blir 100 nå i år. Hun hadde en korttidsplass på Edwin Ruuds omsorgssenter, men var en av dem som ble sendt hjem mot sin vilje. Hun får hjelp morgen og kveld av hjemmehjelpere som kommer innen om og hjelper henne med medisiner og ferdigmat fra mikroen. Men når du må sitter alene og spise, er det ikke lett å få den matlysten som er så viktig for eldre. Det kunne være hyggelig å sitte sammen med likesinnede og prate i godt selskap. Er du ikke så heldig at du kan komme deg rundt i leiligheten alene, blir du satt foran TV-en og der må du sitte til kveldsstellet kommer. Hva er det for et liv?
Det er da jeg kommer med spørsmålet mitt, hva hjelper det med materialistiske goder når du ikke har noen å snakke med, gå tur med eller få nye impulser fra omverden rundt deg. Det kunne også være godt med en klem og en hånd å holde i iblant. Er det helt slutt på å vise medmenneskelig omsorg? Skal alt bare gå etter økonomiske budsjetter?